Rosssen og jeg var på teatret i går kveld og så Bør Børson. Veldig artig. Modernisert og all ting. Vi fikk tom se et video-innslag om at Marvin og Flettfrid giftet. Hvis du ser nøye etter så ser du han Bør oppe i venstre hjøren. Linselus.
Rossen hadde ikke vært på teatret på mange år, og så da han fikk høre at de skulle sette opp Bør, og han fikk i billetter på jobb, og hans fagre viv skulle fylle år, ja da kjøpte han likegodt billetter i bursdags gave da. Lettvindt og greit, og viven liker jo å gå i teatret, han hadde tom ordnet med penger slik at hun kunne få kjøpe noe nytt å ha på, så slappp han det gnåle,"har itt nokka å ha på mæ". Genialt.
Må jo bare si at jeg er av den sorten som liker å pynte meg litt når jeg skal i teatret. Det er jeg vant til siden jeg var lita jente, og hårsløyfa var større enn ungen. Finkjolen og stor sløyfe, da kunne man gå hvor det måtte være. Da jeg var lita, ja det er jeg jo ennå, så vi begynner denne setningen på nytt. Da jeg var yngre var det bare barneforestilling en gang hvert år, og det var i jula. Der var vi, det var like sikkert som ammen i kirka det, hvert år var vi på barneforestillingen. Satt nede i parkett, lukker jeg øynene kan jeg ennå kjenne lukat og høre støyen og når det ringte, tre ganger.
lukter ikke det samme i ny salen, den er større, man ser bedre og man kommer som man er. Men Lilledora hadde brukt en dag hun på å finne fram, sko, smykker tunika og bukse, og veske selfølgelig. Man skulle jo i teatret må vite, og jeg er sikker på at mamma, nikket bifallende, til at jeg drev på som værst. Sort tunika, den jeg fikk av Rossen, svarte bukser, røde lekre skoletter, rød veske og smykker som sto i stil. Og selvfølgelig rosinen i pølsa, rødt hår, kort, men gamnske så rødt.
Rossen tok det mere lettvindt han, rene olabukser, blå t-skjorte med blå skjorte utapå og svarte sko. Enkelt med greit. Men han skulle nå absolutt ut og sykle før vi dro av sted. Var borte i ca 2 timer, kom så hjem og sa at han hadde sykla seg av på isen. Har du skadet deg spurte jeg, som den fromme fruen jeg er. Neida, sa han, men har litt vondt i hokkekulen. Den var tredobbel så stor som den skulle være. Det går sikkert over sa jeg. Skynd deg nå.Vi kom oss avgårde.
Vi hadde fine billetter, inngang A rad 7, stol 93 og 94. Vi hengte i fra oss yttertøy, og gikk og så litt på folket, plutselig kom jeg på noe, har dumed deg brillene dine, spurte jeg Rosssen. Hadde vært sammen med han før og han hadde ikke sett noe. Nei, de ligger i bila sa han, skynd deg sa jeg og hent dem. Han ga meg det han hadde i hendene og spurtet avgårde. Han kom tilbake, drev og lette etter noe, jeg syns så tydelig at han sa nøkler, han lette i bukselommer, jakkelommer , ja tom i veska mi. Men det han lette etter var borte. Det ringte, og en stemme sa at det var ti min. igjen til forestillingen begynte. Skynd deg sa jeg let, gå den samme veien du kom, men let. Han så gjorde og jeg sto ved døra og ventet. Igjen kom han tilbake, men han så ganske slagen ut, jeg finner dem ikke sa han, tror du vi får gå innn alikevel. Inn kommer vi vel sa jeg, men kommer vi oss hjem. Han så på meg, sperret ennå mere øynene opp dag jeg ga han billettene, mens jeg ropte skynd deg. Billettene sa han, er det du som har dem, ja sa jeg du ga jo dem til meg da du gikk etter brillene dine. Det er jo de jeg har drevet og lett etter sa han, så har du stått med dem her hele tia, trodde det var nøklene jeg sa jeg, men nå må vi gå. Og vi rakk akkurat å sette oss, så gikk teppet opp og Bør entret scenen.
