Veien hjem var mørk og lang, og ingen har jeg møtt.
Nå blir kveldene kjølige og sene.
Kom hit og trøst meg litt, for nå er jeg ganske trøtt
og med ett så forferdelig alene.
Jeg merket aldri før at mørket var så stort.
Går og tenker på alt det man burde.
Det er så mange ting som jeg skulle sagt og gjort,
men det ble så veldig lite jeg gjorde.
Skynd deg nå, elskede.
Skynd deg å elske.
Dagene mørkner minutt for minutt.
Tenn våre lys. Det nærmer seg natten.
og snart er en blomstrende sommer slutt.
Jeg leter etter noe som vi kanskje glemte helt,
men som du kunne hjelpe meg å finne.
En sommer går forbi. Den er alltid like kort.
Den er drømmen om det vi kunne vinne.
Men du vil kanskje komme før skumringen blir blå
og før engene står tørre og tomme.
Kanskje finner vi hverandre. Kanskje du og jeg kan få
se det blomstre før dagen er omme.
Skynd deg nå, elskede.
Skynd deg å elske.
Dagene mørkner minutt for minutt.
Tenn våre lys. Det nærmer seg natten.
og snart er en blomstrende sommer slutt.
Nå blåser stormen ute og stenger sommerens dør.
Det er for sent til å danse og leke.
Jeg elsker kanskje mindre enn det jeg gjorde før,
men mer enn du noen gang får vite.
Nå ser vi fyr som blinker på høstens lange kyst.
Hører bølgene slå imot stranden.
Ett eneste er viktig, og det er hjertets lyst
og at vi får være sammen med hverandre.
Skynd deg nå, elskede.
Skynd deg å elske.
Dagene mørkner minutt for minutt.
Tenn våre lys. Det nærmer seg natten.
og snart er en blomstrende sommer slutt.
Denne visen syns jeg er den nydeligste høstvisen jeg vet. Blir litt varm inni meg når jeg hører den. Har og hørt den opplest, og en av dem som leste den var en som var med i Eldrebølgen. glemte helt å si at det er Tove Jansson som har skrevet den.
2 kommentarer:
Flott, Lilledora. Det var jo det diktet eg og skulle finne fram til Fivrelet. Men no slepp eg. Vi får vone at ho også er innom bloggen din. Det er nydeleg. Eg minnast og Eldrebølgen. Tove Jansson kunne meir enn å skrive om Mummifamilien.
Takk for deling av vakker vise! Får orntleg haustkjensle av å lese desse versa, hugsar at dei ofte spela songen i ynskjekonserten når det hausta, før i gamledage då eg budde heime og radioen på kjøkenet støtt stod på i helgene, for om sundagen var det Språkteigen, og seinare Søndagsposten, og så var det Ønskedikt, og så kom Ønskekonserten og då hadde det mørkna og pappa fyra i omnen og mamma hadde laga vaffelkak som me åt med rjome og moltesyltetøy og ute snødde det lett men inne hjå oss var det godt og varmt og lyste i stille grender.
No vart eg heilt nostalgisk og trist og glad fordi eg saknar alt det der, men så glad fordi eg har fått oppleve det, og må samstundes smile fordi eg ser meg rundt og ser korleis ein Heim vert skapt på nytt i biletet åt det ein sjølv har vakse opp i - for her hos oss brenn det godt i omnen, radioen syng veikt i bakgrunnen, det luktar heimlaga pitsa i heile huset og etterpå skal me ete Bibliofiolens spesial Rom og Rosinkak'.
God helg til deg og dine, Lilledora! Stor klem :-)
Legg inn en kommentar