torsdag 10. april 2008



Ja, da sitter jeg her da og pønsker på hva jeg skal gjøre med "Lilledoras verden", skal jeg bare skrive å fortelle, eller skal jeg vise hva jeg fordriver tiden med, eller skal jeg bare være impulsiv og la "humla suse". Merk det kjære lesere. jeg skrev humla, og ikke Homla. Tror det blir best med det siste jeg.


I er det fredag, den store gjørereintdagen, ifølge min mor. Hver fredag ( ikke bare fredager da) tok mamma fram vasketingene sine og begynte å vaske. Hun hev ut matter og tepper, dro fram skap og alt det andre som sto langs vegger. Smøg under tepper på beina på de tyngste møbler og dro de rundt i rommet. Så da vi andre kom hjem etter skoletid, kom vi inn i et nytt rom. Hun elsket og vaske og flytte om, og koselig ble det, okkesom. Jeg har prøvd å flytte om jeg og, men her vi bor nå er det ikke så greit. Møblene havner tilbake på de samme plassene etter at jeg har dratt de rundt på ei matte. ( Er det rart man sitter her med vonde hender) Men nede i kjellerstuen der leker jeg meg og flytter om av og til, da får jeg høre "Leker du Lille P.... nå?

Da kom jeg tilbake til mamma igjen, raske fåraltunnaienfei mamma.


Nå sitter hun der på sykehjemmet og stirrer bare ut i rommet. Hun strekker ut en hånd til de som går forbi, og får et raskt håndtrykk tilbake, ja, rett skal være rett, noen stopper og slår av noen ord med henne da. Hun lyser opp i øynene når vi kommer, blir glad når vi skreller litt frukt til henne og hun deler gjerne med oss, vi snakker sammen, de dagene hun er "med" og høreapperatet er inntakt, forteller vi om dagen og dagene som kommer og litt om gamle dager, Vi snakker litt om hun som bor litt langt unna og hva hun og hennes driver med. Vi synger litt, hjelper hverandre med å finne de rette ordene i sangene og prøver å kose oss så best vi kan. Så kommer avskjeden, da slukkes lyset i øynene, og man blir tung om hjertet. Men så sier jeg, jeg må skynde meg hjem for jeg må vaske litt klær og dra over gulvet før jeg legger meg. Dette skjønner hun og sier : skynd deg.
De dagene hun ikke riktig er "med" sitter vi bare der og holder hverandre i hånden og er bare glade i hverandre.


Best av alt er når et lite oldebarn kravler oppe i fanget hennes og bare riktig knusklemmer henne, da ler hun godt.


3 kommentarer:

Ugla sa...

Lilledora; eg vart blank i augo då eg las det du skreiv om å ha gamle foreldre. Å berre sitje der og halde kvarandre i handa og vere glad i kvarandre. Det er godt at du er til - og eg er glad at eg har deg.

Hilsen fra landet sa...

Jeg blir så rørt av det du skriver! Så levende og lett å forstå tankene dine.
Jeg vet at du bruker mye tid hos henne, og det er noe jeg er sikker på at hun setter uvurderlig pris på. Hun får sikkert de basale behov fra personellet, men selve LIVET er det nok dere som representerer - ved minner om det som var, og ved at hun får høre om det dere driver med nå. Og et lite oldebarn som sitter på fanget - det må vel være selve symbolet på livet. God klem til mamman din

Unknown sa...

"(..)og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang."

Lykken er ei mormor å være gla`i, og selv om den mormora vi kjenner sklir lengre og lengre unna, blir minnene og følelsene bare sterkere og sterkere..!!
Tenker på alt vi har delt, hemmeligheter, gode historier - ettermiddager på kjøkkenet, - lapskaus og gamle bilder av "mor" og "far" på ferie ved vikhammerløkka, Puttekaill og Prinsessan, overnattingsbesøk, rene sengklær og kakao......!!

Minnene gjør realiteten lettere. Selv om mormor ikke lenger vet hvem jeg er, vet jeg at innerst inne ligger minnene - det må de - minnene om alle dagene som hun har delt med småpi`an te a Marit!