I dag gjorde jeg noe som jeg av og til gjør, når jeg er i det melankolske hjørnet.
Jeg kjørte inn i min bardomsgate og titte opp i vinduene der vi, søskene mine og jeg, vokste opp, og øynene mine dvelte lenge opp mot de vinduene mamma flyttet til på -80tallet. Satt der så lenge og tittet og mimret at til slutt syns jeg nesten at jeg så henne komme ut på verandaen og vinke og smile til meg "der stend ein engel smiler blidt, som berre ei kan smile". Hun smiler og ned til meg fra veggen her jeg sitter, så jeg har henne rundt meg. Jeg savner henne, selv om jeg har Gubben, jentene og deres fam, så er det noe som mangler, men det er vel prisen en må betale for at man har vært glad i noen.
http://www.youtube.com/watch?v=YE0-KWo_dhs
hør på denne klasikeren da
Mens vi er i det melankolske hjørnet kan dere og godt øre på denne:
http://www.youtube.com/watch?v=2yDXWehBQt4&feature=related
Måtte ofte synge denne til Lottemor jeg, når verden hadde gått i mot ei lita jente, og hun savna pappaen sin, krøp hun opp i sofaen med kosedyna og sa, Mamma, syng Vesleblakken til meg, for jeg har lyst til å gråte.
2 kommentarer:
Eg tenkte på "Lyckliga gatan" då eg las innlegget ditt, og jammen var det den songen eg fekk høyre då eg hadde tasta inn alle bokstavar og tal på Youtube. "Vwesleblakken" er og ei fin song. Kan minnast den frå Ønskekonserten ja.
Mimring er bra.
"Minnene lever!"
Hei igjen og god søndag!
Har nå tilbrakt en fantastisk tid med familien i USA, og det var så deilig å kunne holde lille Madeline for første gang!!
Uka etter at jeg kom hjem har vært kaotisk og på tirsdag skal jeg i begravelse til eneste tanta jeg hadde tilbake.
Slik er liver, sorger og gleder hånd i hånd....
Legg inn en kommentar