...i dag, ja jeg tente et i går og. Tente det for en liten stor kjempe som lukket øynene sine for godt torsdag 28 januar. Det er så trist, tenker så på mammaen og pappaen. Jeg vet hvordan de har det, kjenner det helt inne i hjerterøttene.
Man tror knapt at man komme seg igjen en slik sorg, men livet er rart. Såret leges, men arret er der bestandig. Men det tar tid.
Det er mange, mange år siden vi mistet jenta vår, men når jeg lukker øynene kan jeg så tydelig se henne og kjenne den gode babylukten, og ikke minst kan jeg kjenne smerten det var å miste henne. Vi fikk ikke tatt farvel, vi fikk ikke se henne, de trakk bare for gardina for vinduet, sprang etter barnelegen, de så ikke på oss.
Nei jeg vil ikke tenke på dette nå, blir bare så trist og så masse tårer av det.
Jeg tenner et lys for vår førstefødte og jeg, så får de to lysene stå og skinne for alle.
1 kommentar:
Slikt sitter i livet ut.. jeg visste ikke om dette som har skjedd nå men husker godt at det gikk veldig inn på meg å høre, da jeg var liten, om den tredje du skulle hatt hos deg.
Legg inn en kommentar