Fra Bør til Brodway

Søndag var det duket til et av årets høydepunkt her på Bjerget. Prinessas balettskole hadde årets danseshow. Jeg var såååå spent og gledde meg sånn.

Jeg hadde fått beskjed om at jeg ikke kunne forvente meg noe vinking og slengkyss, og roping "hei mormor, her er jeg" når hun entret scenen. For da måtte hun bare konsentrere seg om hva hun skulle gjøre, og ikke kunne jeg rope på henne heller, for husk vi er blant mange andre da, og hva ble det til hvis alle skulle rope og vinke.

Jaha, det er bra man kjenner sine pappenheimere og kan informere dem litt om hvordan man skal oppføre seg når man sitter i en spekkfull sal og venter på å se århundrets show. Må bare innrømme bittelitt, jeg hadde veldig lyst og rope "Prinessa, her er jeg", men jeg tok meg i det, og ropte det bare stillt inni meg.

Skal si at det var et forrykende show, og som vi kosa oss. Prinessa og de skulle danse til Christine`s rose fra Phantom of the opera., men før vi kom dit ble vi loset igjennom West side story, Mary Poppins, pause og så..... Phantom of the opera.

Det ble litt vanskelig å sitte stille, det var seks nr. før dem, men endelig kom det springende inn noen små røde nydelige roser på scenen. Publikum humret litt, de var sååååå skjønne. De trippet litt rundt, danset to og to, snurret, hopppet og var bare nydelige. Det var litt vanskelig å få øye på Prinnesa, men etter intens granskning fann vi henne.

Dere kan tro det var ei stolt mamma, ei stolt farmor og ei sprekkferdig mormor som satt med tårer i øynene og så på denne vidunderlige skapningen som hoppet og spratt der nede på scenen. Tilslutt skulle de hopp/danse over scenen en og en, Prinessa sto der så pent og ventet, Hendene i siden, rank i ryggen og det ene beinet strekt pent foran det andre med tåspissen nedover, vippeskjørtet vippet så pent da hun danset over senen. Det var like før jeg reiste meg opp og ropte, "HEI ALLE SAMMEN, DENNE ROSEN ER VÅR ASSÅ" Tro meg, det var bare såvidt.
Alle sammen var kjempeflinke, men det sier jeg nå bare, det var nå bare ei som var vår da. Og sånn er det nå bare med den saken.
Da forstillingen var slutt, og vi hadde hentet den lille stjernen, takket vi henne fordi hun var vår, og at vi fikk lov til å være med henne på noe sånt. Hun strålte og sa at vi kunne være glad fordi vi kjente henne ja.

Jeg kom hjem seint den kvelden, men ikke senere enn at jeg kunne ta på meg den rosa dansekjolen og sko og sveve litt over parketten, og innbille meg at jeg og danset på en scene med salen full av publikum