Mors lille Ole i skogen gikk,
roser på kinnet og solskinn i blikk.
Leppene små er av blåbær blitt blå:
«Bare jeg slapp her så ensom å gå.»
Brummelibrum! Hvem kommer der?
Buskene knaker. En hund det nok er.
Pelsen er lodden, men Ole blir glad.
«En kamerat, det var bra! Å, goddag!»
Klapper så bjørnen med hender små,
rekker fram kurven: «Vil du smake på?»
Bjørnen, han sluker nå alt det som er.
«Hør du, jeg tror nok du liker slik' bær.»
Mor kom og så dem. Å du som hun skrek!
Bjørnen ble redd og forsvant som en strek.
«Å, hvorfor skremte du unna min venn?
Å, kjære mor, be ham komme igjen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar