DENNE DAGEN ET LIV

Hei og hopp dere. Her går dagene fort, skjønt vi kom i går, så syns jeg at vi har vært her lenge, men et hender jo så mye. Hør bare her
I går kveld skulle vi jo ut og spise. Lilledora fnt fram klæne sine, og tenkte at hun skulle ha de svarte øye sandlene på seg. Men fant hum dei. Hun lette og lette, og til slutt fikk Rossen skylden for at han hadde tatt e ut av kofferten hjemme.  Men hun tok på et annet par, heldigvis så hadde hun pkket ned noen pa, sånn i alle tilfelle.  Vi gikk lystelig i vei, vi skulle jo på yndlingsresturanen vår. Da vi kom ned i garagen, så var bila vår inneparkert. Rossen trodde han skulle besvime. Han ble så sint,  og ropte og ba seg, men til ingen nytte. Tilslutt sa han, bli her og så sprang han opp noen trapper. Lilledora måtte bare stå der da, i en mørk garage. Og hun som ikke liker slike gaager, for hun har jo lest om så mye drap og slike ting som kan foregå de. Hun prøvde døra ut til haven, men den var selvsagt låst.  Hun gikk da og stille og stilte seg i en krok.  hun tenkte nå litt på ossen og hvordan han skulle finne eieren til Hondaen. Hun tenkte litt på a hun skulle egentlig ha vært med Rossen, for hun kan jo slukke litt av sinne hans hvis det går overr sine bredder.  Etter en lang stund kom det endelig en mann ned med heisen. Han så snill ut så Lilleora ble ikke redd, men smilte sitt peneste smil og spurte om Hodaen var hans bil og pludret videre på engelsk om at han måtte flyte den osv.  mannen så på meg, gikk til bila vår og der på frontrut lå det en lappe, hvor det sto hvor han bodde osv, selvfølgelig på Spansk. Flause, vi hadde jo ikke sjekket noe frontruter vi. Jeg pludret videre om at jeg måtte ringe min mann, men heldigvis så kom han, og alt ordnet seg. Det var jo vi som hadde tatt feil parkeringsplass, selfen så tok vi den første og beste plassen vi fant, da vi kom, vi heter jo ikke fam. Glum for ingenting. Jeg lurte på hvordan han hadde fått tak i mannen, lurte på om han hadde ringt på alle ringeapperaene,men nei da, Rossen hadde stilt seg opp inne i gården og ropt Hello, så høyt han kunne. Respons til tusen.
Vi dro til Albir og til resturanen, og der ble vi møtt med håndtrykk og kyss på kinner og ønsket velkommen. Koselig.
Vi kjørte hjem etter en fortreffelig middag, da vi nærmet Alta Sierrra syns vi at det så så mørkt ut overalt. Joda strømmen hadde gått i området. Heldigvis så var garagporten åpnet, så vi fikk satt inn bila, men vi måtte gå opp alle trappene til leiligheten i stummene mørket. Det var skummelt det, og heldigvis fant vi taglys inne.  Strømmen var bort til i morges, men nå virker alt fortreffelig igjen, sier hun som fant igjen de svarte sandalene nederst i kofferten