Proud

Ja, her sitter jeg og er stolt. Stoltere enn stolt, hvis det går an. Grunnen, hør bare her:
Sist torsdag skulle jeg få være med de inne i Vika på skolen for å se Prinessas klasse generalprøve på et syngespill. Så klart jeg ble med, selv om været var på det værste og jeg dro rett fra jobb. Hadde med skifte klær, men jeg rakk ikke å skifte før jeg dro, men jeg tenkte jeg skifter mens jeg venter på mammaen, (hun var og på jobb, og måtte hentes skulle vi rekke alt). Så jeg satt i bila og drog genser av og genser på, sikkert til stor glede eller avsky for de som som tittet ut av vinduet. Men jeg tror ikke de så så mye, for dette hadde Lilledora gjort mange ganger før, så hun kan smyge seg inn og ut av klær mens hun sitter i et bilsete. Til og med kåpa fikk hun på seg, mens hun beveget seg liflig til musikken som strømmet ut av radioen.
Det slo meg plutselig, kanskje elstedattra har rett, kanskje Sumba er noe for meg.
Men tilbake til saken, yngste datter kom ut, vi diskuterte litt om vi rakk og lage middag, eller skulle vi inta et lite måltid på stamkroa. Så klart stamkroa vant, slik var det med den saken. Vi måtte hente barna, først til skolen og plukke opp Prinessa, så til barnehagen og plukke opp Prinsen, og så for å spise. Måltide var ypperlig, tia gikk alt for fort, så vi måtte bevege oss videre, dvs. vi måtte hjem for å male og skifte på de små. Det var et hell av et føre. Snøen lavet ned, det blåste og det var glatt på veien.
Da vi kom fram på skolen igjen forsvant tre av oss, og den fjerde ble stående alene og se dum ut.
Men heldigvis så kom to tilbake etter en stund, da hadde fjerde mann sett på alle bilder som hang opp på veggen og telt støvletter og sko og ganget de opp, slik en notorisk teller pleier å gjøre mens hun venter. Vi gikk og satt oss i amfien, Prinsen ville ikke sitte sammen med oss. Barna hadde pyntet så fint med tegniger og masker og gud vet hva.
Plutselig ble lysene slukket, scene lyset ble slått på, og det kom musikk ut av høytalerne , og der kom det marsjerende en lang lang rekke, først med noen vamphyrer, så skumle hekser, farlige indianere og tilslutt skumle cowboyere. De stilte seg opp, tre av barna forklarte hva vi skulle få høre. og de begynte å synge. En sang om cowboyer og åbbår, en helt fortreffelig og nydelig sang. Prinessa vår var jo, cowboy, eller retter sagt cowgirl, og at hun var den nydeligste cowgirl jenta som hadde satt sine bein på en skole i Vika er vel ingen i tvil om.
Hun hadde på cowgirl-støvler, trange bukser, rutete tunika med cowgirl belte, musehaler og ekte cowboyhatt og selfen pistol. Har aldri sett en slik nydelig cow-skapning før jeg. Prinsen var helt målløs, men så måtte han rope på Prinessa, for han syns hun var så flott, og han sang med på sangene, for de kunne han. Publikum rundt han lo, og syns han var flink, og det var han jo også.
Alle vet jo at line-dance hører til når cow - boys og jenter møtes, og slik var det her og. De sto på to rekker og country musikk strømmet ut mot oss og og jammen begynte de å danse. De var sååååå flinke, beina flyttet seg til siden, bak og fram. Kryssa beina og kne løft. Prinessa så ut som hun var i sin egen verden, beina gikk som noen små trommestikker og vi , publikum, klappet takten. Bare en ting og si om den saken, og det er NYDELIG.
De andre katogoriene sang de og, flinke var de og, og tre jenter dansa en slik hula, hula sang, og den ene jenta danset som om det gjalt livet, flotte greier.
Vi fikk se bilder av tannfelling og hvordan de laget mattestykker av utfelte tenner. Må si at barna var flinke, de leste opp skumle historier de hadde skrevet selv også.
Vi lo, klappet og koste oss værre. Det er en stund siden jeg har moret meg sånn.
Det er synd jeg ikke har noen bilder og vise fram, men man må jo være varsomme med å legge ut bilder av barn man ikke kjenner osv. Men dere kan bare lukke øynene, se for dere en liten spe person med svart hatt, røde kinn med store fregner på, halv lange musehaler, rosa rutet tunika med svart belte, svart tights og svarte høye støvletter. Hvis dere greier det, da har dere sett det som trengs, nemelig vår egen nydelige Prinesse.

Noroviruset har inntatt vårt hjem

Det ser ut som jeg bare skal blogge slike triste innlegg nå. Slike som handler om sykdom og om ensomhet. Kanskje er jeg en syk ensom sjel.
I hvertfall i dag.
Ble syk i natt, grusomt, prøvde å mane det bort, men kl. 4.15, måtte jeg gi tapt. Inn på badet, bare så det kost etter og der ble jeg en stund.. Mens jeg var der, brettet jeg likesågodt noen håndklæ, vasket meg og kledde på meg. Kl. var nå begynt å nærme seg fem. Gikk ned trapp, og plutselig så måtte jeg bare spring, og ut av min søte, pene munn kom middagen fra i går. Sannelig alle mine dager, aldri skal jeg mere spise skinkesteik.
Jeg tuslet opp igjen og vekket Gemalen. Du sa jeg sånn litt forsiktig, jeg er hvist syk jeg. Han skvatt opp, hva ropte han, er det Noro-syken, vik fra meg. Han spratt opp og inn på badet og ut kom han ferdit påkledt, drar på jobb jeg sa han, ringer deg
Så der ble jeg sittende alene. Store blanke tårer rann nedover mine ferskenlignende kinn
. Hvor ensom og forlatt jeg var. Ringte jobben, og sa ifra og gikk deretter opp for å sette meg foran tv og ta livet med ro. Hadde med en stor vannflaske, jeg duppet, og hvergang jeg åpnet de store blå gluggene mine, så var det værvasling på tv, og blomster Finn som drev på med noe blomster. Jeg ngikk inn og la meg i senga, trakk dyna over hodet og gråt en skvett for meg selv. Hvorfor skulle jeg bli syk i dag, I dag da jeg hadde planlagt at jeg og Gemalen skulle gå ut for å spise, og for å se etter en hendig liten presang til meg. Jeg skulle ta på den nye lekre kåpa

Skulle ha på disse lekkerhetene eller de nye
laange semskede .


Istede sitter jeg her med ullklær fra topp til tå








Nei akkurat i dag er livet urettferdig, ringte mine døtre og fortalte ståa, de syns syns på meg. Den ene sa at jeg måtte se på det som en renselse, den andre sa uff, stakkars deg, men kom ikke hit.
Gemalen ba meg holde meg langt unna han, er det rart at store blanke tårer lager striper på de fersked lignende kinn