søndag 30. mai 2010

..... vakre dag i mai....

... her skulle det stått første , eller siste, men jeg er ikke kvinne om å huske. Det var i hvertfall Anita Hegerlan som sang den, lette etter den på You tube, men fann den ikke. Hvorfor jeg har denne introen, lurer vel du på nå? Men, bare vær litt tolmodig nå, så kommer jeg snart til poenget.

Når du nå ser bilde av denne tøffe typen, så får du vel litt peiling. Dansing tenker du vel først, men det er nok heller sykling denne saken skal dreie seg om Dag Otto er ganske kjekk, syns du ikke?
Så over til kjernen i denne storyen. I går på mai nesten siste dag, lærte endelig Prinessa og sykle. Stor stas. Vi jublet, viftet med flaggene og hoiet til vi ble hese.
Det har vært mye gråt og tennels gnissel, sykkelen har blit kastet og skjøvet ut i det uvisse, også å bli tatt inn i varmen igjen. Forrige søndag gråt hun sine modige tårer og erklærte høylytt, DETTE GREIER JEG ALDRI, KLARER ALDRI Å HOLDE BALANSEN JEG.
Men så, måtte det ha skjedd noe for hun kom og forlangte at hun skulle til Loverboy ( ja, hun kalte han ikke det hun da, men sa navnet hans) for han drev jo på med sykling og da greide sikkert han og lære henne og.

Vi fikk en telefon, jeg kommer og ligger over jeg, så kan ...... lære meg å sykle. Ok, sa nå jeg bare kom du. Her må jeg bare tilføye, at det er MOI som har lært opp våre barn til å beherske denne balansegangen på to hjul, men det er nå glemt, så det er Loaverboy som får æren av all idrett som blir utført her hjemme.

Mairaklens tid er ennå ikke forbi, ikke før hadde opphavet til Prinessa forlatt oss, så tok Loverboy på seg jakka og gikk ut med Prinessa. Det regnet ute og det var litt surt og kaldt, men de var ute lenge. Loverboy kom inn og hun andre var ute og øvde på det læremesteren hadde fortalt henne. Vi gikk til vinduet og hva så vi, joda en liten/stor Prinesse som hadde fin litt vinglete balanse mens beina gikk som trommestikker på pedalene. Hun kom stormende inn, jeg greide det ropte hun, jeg bare konsentrerte meg og gjorde som ....... sa. Hun heiv seg på talatutten og ropte inn i røret til mammaen sin, jeg greide det, jeg kan sykle, så nå kan jeg få rulleskojoggerter i premie. Gleden var stor, hun kom seg nesten ikke i seng, for hun gledde seg sånn til morgendagen og sykling.

Dagen i dag har det vært masse sykling, hun er stødig nå, sykler fort og svinger og er kjempestolt.

Loverboy dro ut på en treningstur, mens den lille beundrerinnen så på han med store øyne

Snart kan jeg og være med deg på slike turer sa hun. Mmmm svarte han andre, du må bare bli litt sterkere i beina først og så må du bli litt større.

Etter to timer kom han hjem, sliten, våt av svette og den lille beundrerinnen så på han med glede i blikket.


En dag, når jeg blir litt større, og sterkere i beina, da skal vi sykle om kapp, og jeg kommer til å slå deg langt nedi støvlene, for da er du gammel, sa hun, mens hun lo











5 kommentarer:

Ingalill. sa...

Sykkeltrening er et slit - men merkelig nok får de det alltid til til slutt :-)

Lilledora sa...

Så enig, så enig

Fivrel sa...

Hoho, fantastisk! Besteforeldre - there's nothing like it! Tenk å lære å sykle, det er ein merkedag. Gratulerer til prinessa, og gratulerer til tolmodige læremeistrar og oppmuntrarar. Ein må aldri gje seg! Då kan ein kome så langt ein berre vil i verda :-)

Hilsen fra landet sa...

Godt poeng hun hadde der! Gratulerer med å ha funnet balansen, lille prinsesse! Her er det også en liten jente som leter etter den - balansen...

Ugla sa...

Vi ropar hurra for Prinessa. Ho kjem til å bli ein supergod syklist. Men undervegs vert det nok skrubbsår og tårer. Lilledora, du har vel kjøpt masse plaster?