Ja, da sitter jeg her da og pønsker på hva jeg skal gjøre med "Lilledoras verden", skal jeg bare skrive å fortelle, eller skal jeg vise hva jeg fordriver tiden med, eller skal jeg bare være impulsiv og la "humla suse". Merk det kjære lesere. jeg skrev humla, og ikke Homla. Tror det blir best med det siste jeg.

I er det fredag, den store gjørereintdagen, ifølge min mor. Hver fredag ( ikke bare fredager da) tok mamma fram vasketingene sine og begynte å vaske. Hun hev ut matter og tepper, dro fram skap og alt det andre som sto langs vegger. Smøg under tepper på beina på de tyngste møbler og dro de rundt i rommet. Så da vi andre kom hjem etter skoletid, kom vi inn i et nytt rom. Hun elsket og vaske og flytte om, og koselig ble det, okkesom. Jeg har prøvd å flytte om jeg og, men her vi bor nå er det ikke så greit. Møblene havner tilbake på de samme plassene etter at jeg har dratt de rundt på ei matte. ( Er det rart man sitter her med vonde hender) Men nede i kjellerstuen der leker jeg meg og flytter om av og til, da får jeg høre "Leker du Lille P.... nå?

Da kom jeg tilbake til mamma igjen, raske fåraltunnaienfei mamma.

Nå sitter hun der på sykehjemmet og stirrer bare ut i rommet. Hun strekker ut en hånd til de som går forbi, og får et raskt håndtrykk tilbake, ja, rett skal være rett, noen stopper og slår av noen ord med henne da. Hun lyser opp i øynene når vi kommer, blir glad når vi skreller litt frukt til henne og hun deler gjerne med oss, vi snakker sammen, de dagene hun er "med" og høreapperatet er inntakt, forteller vi om dagen og dagene som kommer og litt om gamle dager, Vi snakker litt om hun som bor litt langt unna og hva hun og hennes driver med. Vi synger litt, hjelper hverandre med å finne de rette ordene i sangene og prøver å kose oss så best vi kan. Så kommer avskjeden, da slukkes lyset i øynene, og man blir tung om hjertet. Men så sier jeg, jeg må skynde meg hjem for jeg må vaske litt klær og dra over gulvet før jeg legger meg. Dette skjønner hun og sier : skynd deg.

De dagene hun ikke riktig er "med" sitter vi bare der og holder hverandre i hånden og er bare glade i hverandre.

Best av alt er når et lite oldebarn kravler oppe i fanget hennes og bare riktig knusklemmer henne, da ler hun godt.